Mitt traume etter 22.07.2011

I morgen er det "den datoen"....

Dette ble skrevet midt under rettsaken etter 22.juli og dermed skrevet da skrevet i frykt og angst.

Men temaet er like reellt i dag så derfor blottlegger jeg meg litt og legger det ut.

Kanskje kjenner noen seg igjen...

Enten i denne spesifike hendelsen eller andre..

Uansett situasjon, handler dette notatet om angsten sin til tider altoverskyggende makt...

Om det å oppleve et indirekte traume...

*********************************************

Jeg er ganske så normal vil jeg si.....

til det kjedelig normale faktisk :)

MEN jeg lider til tider av angst.

De gangene i året jeg har angstperioder,

opplever jeg å ikke bli forstått og det er ikke så rart.

For det er ikke så lett å forstå om man ikke har vært der selv.

Tenker at det er på tide at folk begynner å forstå at det ikke er så farlig å snakke eller spørre om.

Tenk på det som en som har brukket benet.

At hadde man kunnet  satt gips på angsten,

ja da hadde det liksom vært lettere å se,lettere å forstå og spørre....og

lettere å fortelle for den det gjelder.

Så ikke kall det for "nerver" eller svakhet....

prøv heller å se på det som en med et usynlig brudd,og at "krykkene" som bæres eller behøves

kommer til å kastes en dag.

Det tar bare litt tid.

----------------------------------------------------

Anders Behring Breivik...

"Bare navnet hans har en kvalmende effekt på meg.

Jeg VET han påvirket/ødela mer og flere enn de som var direkte pårørende,uten å sammenlikne det de opplevde med min opplevelse. Det går ikke an.

 

Men jeg tror ikke jeg er alene om å mene det.

Eller føle det.

At han har skapt en redsel i noen av oss,som er lammende,skremmende og

som har gjort at hverdagen har blitt til  en stor utfordring.

 .

Kanskje finnes det fler enn meg der ute som føler seg litt alene i "Breiviktankevirvaret".

At noen andre føler at "samhold", "rosetog" og allsang er flott,

men varer kun en kort stund...

Så går alle til sitt.

 

Himmelen er fortsatt full av stjerner,

men de lyser ikke fullt så klart når man er alene..

 

-22.juli gjorde noe med meg.

Ikke bare var det grusomt det som skjedde....Grusomt,er forresten ikke noe ord som dekker det han gjorde..

Ikke noe ORD kan gjøre det.

Det gjorde noe med meg....

Det ødela noe.

Kanskje for alltid,,,

 

Ikke med skudd.

Ikke med fysisk skade.

Ikke med blikk eller lyder.

 Jeg var ikke der ute på Utøya.

Jeg kjente ingen som var der.

 

Alikevel ødela han noe i meg den dagen.

---------------------------

Da bomben gikk av i regjeringskvartalet satt det en støkk i meg.

Ikke noe mer enn det egentlig.

Bare en støkk.

Jeg husker jeg tenkte at det nok var nok riktig det de sa i media til og begynne med,

at det var relatert til alt anleggsarbeid som foregikk rundt der.

Så fikk jeg høre at minst en person var drept,men det skremte meg vel egentlig ikke noe mer det.

At personer er skadet i anleggsarbeid er jo noe man hører om til stadighet.

Det er jo ille det også,men det påvirker jo ikke meg og mitt liv på noen måte.

Det er jo jævlig for dem det gjelder,men jeg kan ikke sette meg inn i hver eneste person sin familie som dør i dette landet hver eneste dag!

Fantastisk tanke egentlig....egoistisk,men allikevel reell og tanker man kan forsvare.

Det er alltid en krig i verden,men man kan ikke hjelpe alle...

Sånn er det jo bare.

 

MEN så skulle min egoisme og mitt "fornuftige overlevelsesinnstinkt tankesett" få seg en reall smell.

En smell som jeg fortsatt ikke vet om den overlever.

For dette tankesettet har jeg vel ikke merket mye til siden den dagen.

 

Det viste seg at bombeeksplosjonen var mer omfattende enn som så.

Vinduer i bygningene rundt var pulverisert...

Flere mennesker antatt å være enten drept eller skadet.

Bilder kom til i media.

 

Gjetninger,synsing og sansing ble til : Dette må være TERROR.

 

Plutselig ble alt reelt og det gjaldt meg og mitt liv i aller høyeste grad.

Adrenalinet pumpet.

Spørsmålene ble mange og tankespinnet til et spindelvev av kaos.

 

HVEM?

HVA?

HVORFOR?

HVOR MANGE?

HVOR LENGE?

 

Jeg kan sammenlikne følelsen jeg fikk med 11/9 i USA.

Den gangen hadde jeg det også sånn.

Beveget jeg meg ute,så føltes gatene hjemme som ukjente og hver minste lyd og hver sky føltes truende.

 

Nå var det enda nærmere og enda hadde jeg ikke fått svar på noen av mine spørsmål.

 

Det er rart det der,hvor mye SVAR kan oppklare og berolige.

Men også i noen tilfeller ØDELEGGE mer.

 

For det stoppet jo ikke der.

Oslo ble for mine øyne gjort om til en krigssone gjennom tv skjermen.

Alarmene ulte,folk ringte hverandre....Akkurat som den gangen.

"Har du hørt hva som har skjedd??"....

 

Så kom nyheten :

 

"DET SKYTES PÅ UTØYA".

 

Som en som kun er beskjedent opptatt av politikk,var utøya noe jeg vel såvidt hadde hørt om...

 

Men så leste jeg.

Og jeg lærte.

 

Jeg fulgte nyhetene med argusøyne,hvert eneste sekund.

vi vet alle hva som skjedde. Jeg går ikke nærmere innpå det.

---------------

 Jeg gikk fra å være en som alle andre.

Livsglad.

Uredd i de fleste sammenhenger.

Eventyrlysten.

Blid.

Glad :)

Kanskje litt mer følsom,tenkende og med en angstproblematikk

i bagasjen, men glad :)

 

Til  å "frosne" litt der og da...

Den dagen.

22 juli 2011.

 

For meg ble ikke dette en "SAK"...

Det ble en hverdag jeg levde så til de grader i.

Enten jeg ville eller ikke.

 

Om det var i drømmene eller i følelsene,

så var jeg ofte der ute på  Utøya.

Ikke i fysisk forstand,men for meg like reellt.

 

Sov jeg i det heletatt ukene etter 22 juli,så drømte jeg.

Så virkelighetsnære drømmer,at jeg heller skulle ønske jeg var våken.

Selv om marerittet innhentet meg da også.

 

Men ikke noen drømmer som slapp taket. Angsten og redselen satt i fra morgen til neste morgen.

Ikke fra morgen til kveld..

24 timer i døgnet,fra morgen til neste morgen. Non-stop.

Jeg hadde jo sett hvert bilde,hørt historiene,sett filmen av rekonstruksjonen....

Om og om igjen...

 

Det var som om at hvis jeg gikk glipp av noe...

Så mistet jeg kontrollen,og det måtte jeg for all del ikke.

Angsten handler ofte nettopp om det....frykten for å miste kontroll....

 

 Jentungen skulle på Danacup dager etter...

Guttungen skulle på ferie med tante og bestemor.

Jeg var livredd.

For det som hadde skjedd...

Redd for fortiden..

og for fremtiden.

"Er det flere som han der ute??? "

 

Jeg var livredd.

Ikke normalt redd som de fleste opplever å være etter noe sånt.

Jeg var i en tilstand av unormalt redd vil jeg beskrive det selv.

 Jeg var redd for lyder som hørtes ut som skudd...

Jeg var redd for skogen, der noen kunne ha gjemt seg.

Jeg var generelt redd for ALT!.

Kroppen min var i konstant angst og i konstant beredskap for å skulle gå i kamp.

 

Jeg som har lidd av angst/panikkangst store deler av livet ble satt i et mareritt av en tilværelse...

Alle kropper kjenner igjen farer man har vært utsatt for før...eller farer som LIKNER på det man har opplevd før

Fra så tidlig som i barndommen. Sånn er det nok kanskje for meg i denne saken....

 

Har man blitt bitt av en slange eller har slangefobi...

Ja,da reagerer kroppen med frykt selv om "slangen" på turstien kun var en pinne....

 

Hendelsene satt meg inn i et FRYKTKAMMER jeg ikke kom meg ut av.

 

Jeg ble jo bedre etter 22 juli,når det ble mindre i media osv,

men så kom RETTSAKEN......

 

Selv om jeg nå av erfaring visste at jeg IKKE hadde godt av å se så mye nyheter osv,

at dette kunne sette igang noe i meg som jeg bare ville ha vondt av...

så gjør jeg akkurat det. Sluker alt.

Jeg SER og jeg leser ALT jeg kommer over,

om og om igjen!

Det ble rett og slett en besettelse..

 

Var HAN på tv så var han iallefall ikke ute i det fri.

 

 

Den første dagen sitter jeg pal i hvert minutt av det som blir vist på tv.

Er det ikke på tv,så leser jeg på nettet,eller ser nyhets sammendrag om og om igjen.

Jeg hører på alt det ubehagelige,kjenner angsten stiger men bare fortsetter.

Jeg SER ABB direkte på tv og ingenting annet kan gi meg mer "tilfredstillelse" akkurat da.

Det høres helt syyykt ut,men på en bisarr,rar,undelig måte så kjenner jeg at jeg MÅ ha med meg alt.

Aller helst skulle jeg ønske at Behring Breivik kunne ha fått snakket HELE tiden.

At de hadde filmet han HELE tiden.

For jeg MÅ få med meg alt han foretar seg,alle uttrykk han viser,alle meninger om han fra såkalte eksperter osv.

 

Så der sitter jeg nå i mitt stille sinn.

Ser sikkert apatisk ut der jeg sitter alene i hjørnet av sofaen.

Endelig får jeg se og høre....

HAN

Han som for meg er verdens største mysterium av et menneske.

Han som for meg som har gitt meg frykten,tvilen,skrekken......ANGSTEN tilbake.

Den angsten jeg hadde jobbet meg i åresvis gjennom.

Timer,dager,måneder og tiår med terapi.

Innleggelse første gang da jeg var 7 år pga angst.

 

 

Dagene er nesten ulidelig vonde å komme seg igjennom. 

Alikevel fortsetter jeg å SE!

Etter at rettsaken begynte har det blitt sendt flere og flere dokumentarer.

Britiske,svenske.... jeg har sett dem alle.

Helikopterbilder av Breivik på øya.....ungdommen....

Bilder som ikke jeg har sett i Norsk media iallefall...

Grusomme,grusomme levende bilder.....

 

Jeg MÅ.

Eller jeg tror jeg må....

Hvorfor vet jeg ikke...

 

Jeg sitter nå i sofaen og ser og ser.

Jeg føler redsel og hat.

 

Jeg analyserer hver ord hver dag...

leser alt som blir vist på siden av skjermen.....

og jeg ser,om og om igjen...

kroppspråk, hender, øyne...skuldre...munn...

Jeg ser gråtesekvensen på nettet igjen og igjen...

 

Tenker og sier til fler,at jeg tror det var musikken som fikk han til å briste.

At uansett hvor lukket man er,så gjør musikk noe med minnet...

iallefall sanger man har et spesiellt forhold til.

Jeg tenker at mye kom frem da...anger...sorg over at han er alene...barndommen hans

Jeg tenker at alle andre har feil og at jeg har rett...

Jeg tenker at de tar feil de "kroppspråksekspertene" som sier han ikke viser tegn til følelser.

Jeg mener at når han ser ned på et ark hele tiden mens aktor leser opp navn,dødsårsaker osv

ER et tegn på følelser!! Eller det er iallefall et tegn på at han prøver å unngå dem!

Jeg tenker for meg selv at det han ser ned på han være et skribleri som han nå sitter å teller strekene på eller noe liknende...

for å distansere seg fra det som blir sakt...

For å slippe å føle....

Jeg ser også på hendene hans når han står at han knyter dem sammen på et vis....Han ser i det heletatt mye mer ukomfortabel ut når han står enn

når han sitter....

 

Tenker at jeg noenganger tar meg i å være enig i måten han svarer på eller ting han sier...

Feks da han svarte på et spørsmål dommeren kom med som hadde noe med han "utdannelse" å gjøre...

eller at han har lest så og så mange

bøker eller faktasider....

om han hadde noe papirer å vise til?

 

Da han svarte at "jeg kunne jo ha laget et diplom til meg selv".....

ironi...

 

Han har det også tenker jeg og fortsetter tankespinnet med at "den mannen har et svar å komme med uansett hva han blir spurt om...

Jeg tenker nå at han kan ha lagt til seg samme "mestringsmåter" mange andre må benytte seg av....

feks ambulanspersonell!

Hvor mye  i kontakt med følelsene sine er de,når de skjærer skadde mennesker ut av biler...

Ser døde...skadde...barn..lukten osv

.

 MEN HVORFOR har jeg et behov for å FORSTÅ ???????????????

HVORFOR HAR JEG ET BEHOV FOR Å FINNE ET ELLER ANNET SOM VISER AT HAN HAR EN FØLELSE DER INNE ET STED?????

 

Kan jeg ikke bare som de fleste tenke at han er riv ruskende gal!!!

 

Jeg ha ingen problemer med å se ondskapen i handlingene hans.....Jeg ser den og jeg hører den...

 

Men jeg har et ekstremt behov for å finne ut hvordan og hvorfor han gjorde det han gjorde.

At han forklarer og tror selv på at han syntes det var grusomt men nødvendig osv hjelper ikke meg...

Jeg tror jeg vet mer om han enn det han gjør selv...I min lille rare hjerne...

 

Hvor gal syntes man ikke selv til slutt at man er da,når man tenker sånn.....Jeg føler iallefall selv at det er galt å tenke som meg...

Man begynner å tvile på sin egen tilregnelighet..

 

 Jeg vet iallefall at mange lider der ute pga hva han har gjort.

Jeg føler med hjerte og sjel for de som har mistet sine.

Jeg gråter for fine ungdommer som aldri fikk bli voksne...

 

Men jeg tror han "skadet" mange fler den dagen....indirekte...

Man føler seg alene og i grunn ganske umenneskelig.....som kan bli syk av at andre har lidd..

Men jeg har alltid vært en med en overfølsom empati...Alltid satt meg inn i andres situasjoner og traumer på en

måte som gjør meg mer berørt selv.

Man kan føle seg ganske så ensom selv om det er mange rundt..

 

For rosetog er rosetog.

Sang er sang.

Samhold i tusenvis.

I et par timer.

 

Men så går man hvert til sitt...

Da blir man usynlig igjen og det samholdet det står om i avisene føler man ingenting av....

Da sitter man ensom igjen i sofaen og tenker at ingen forstår.

Da sitter tiggerne i gaten, og kjenner ingenting av det samholdet vi lovte hverandre.

Folk stresser og farer forbi.

Allsangen har stilnet og rosehavet er borte.

 

La oss ta tilbake samholdet.

I morgen minnes vi de som hadde fremtiden forann seg,

og lover at de aldri skal bli glemt <3 

 

 

 

 

 

På godt og vondt :)








 

Jeg sitter egentlig å tenker over hvor sliten det faktisk er mulig å bli??

Sikkert så sliten at hadde jeg vært i nærheten, så hadde jeg vel skjønt at jeg ikke har noe å klage over.

Men jeg ER sliten, og det ER lov å klage i blant, er det ikke?

Kanskje ikke i det offentlige rom, for der vil nok de fleste av oss at det meste skal være rosenrødt..

Jeg kaller det forresten ikke å klage heller, jeg kaller det å være ærlig.

 

Jeg tenker at jeg er ærlig både på godt og vondt.

Ærlig på de tingene jeg ikke mestrer så godt og ærlig på det motsatte.

Både i arbeid og i dagliglivet.

Jeg jobber med mennesker hver dag som har sine utfordringer, og jeg ser viktigheten av å være seg selv og kunne

vise at alle er vi bare mennesker med våre gode og negative sider, enten vi er på den ene eller andre siden av "disken" .

Det tror jeg er min styrke som menneske, at jeg aldri dømmer noen.

Jeg vil fortsette resten av livet med å se mennesket bak hver

historie og ikke bare ta en sak for en sak.

 

Jeg er inne i en super hektisk tid i livet, nok mer hektisk enn noengang.

Det er noe jeg har måtte sagt nei til, men alfor mye jeg har sagt ja til...

For jeg vil så gjerne være et menneske som sier ja hele tiden. 

Det er ikke sikkert det gagner meg eller noen andre til syvende og sist.

Det må jeg lære av,

og heldigvis vet jeg at jeg må og kan lære nå, i morgen og resten av livet !:)

 

Jeg står fremfor store eksamener fremover nå. De aller fleste vet det.

Ikke fordi jeg ikke har jobb eller ikke kan jobbe i PT rollen alikevel, for jeg har nok av kurser og jobberfaring til det,

men fordi jeg stadig vil bli bedre og gjøre en så god jobb som mulig, akkurat som alle andre på vår arbeidsplass ønsker.

Det er en god ting å være i utvikling,

om vi vil behandle kundene våre og deres behov med den respekten de fortjener. 

 

Som sakt,  de aller aller fleste vet at jeg nå skal opp til eksamen i tunge fag...

Det utsetter meg jo også for at om jeg stryker, så får alle vite det.

Men vettu?

Det er HELT greit, for jeg er et menneske som alle andre og jeg gjør så godt jeg kan!:)

Stryker jeg, så var det ikke bra nok denne gangen, da blir jeg bedre til neste gang:)

 

Helt til slutt....

Jeg har familie rundt meg som er helt fantastiske! Og kollegaer like så! 

Kollegaene mine ser jeg også på som vennene mine forresten:)

Jeg har venner som har vært der i mange år og som alltid er der å støtter når ting ikke alltid har vært så lett.

Jeg har også nye venner som bryr seg om meg selv om de ikke hadde behøvd, det betyr utrolig mye....

 

Budskapet er, jeg er ikke noe overmenneske, jeg er IKKE perfekt og gjør feil som alle andre.

Jeg er bare Renathe.......På godt og vondt..




 

Det var dagens, ukens og månedens fra "Renathe`s alvorlige hjørne" ;)

 

 

 

 

 

Til foreldre og andre voksne. Det er og blir faktisk vårt ansvar....

Da jeg vokste opp...

Ja, da man fikk smake på såpestykket om man sa banneord..

Og man trodde at "nå kommer jeg iallefall aldri til himmelen" !!

Da måtte man i såfall oppføre seg ordentlig i laaang tid fremover.

Jeg husker at om noen hadde sagt et stygt ord til en i vennegjengen,ble konsekvensen at foreldrene innkalte til "diskusjonsmøte" over en en kopp kaffe eller to....

Flaut var det og jeg husker pulsen steg da vi skulle få høre utfallet....:-/

Kom man for sent hjem , ble det "husarrest".

Jeg kommer heller aldri til å glemme den gangen jeg pratet for høyt i timen og fikk tilsnakk av frøken...

Nå som 34 åring, husker jeg fortsatt igjen hvor dårlig jeg følte meg.

Såklart var det mobbing den gangen også og såklart var det slosskamper i skolegården.

Jeg sier ikke at alt var bedre før, men jeg tror det ble fanget opp mer og jeg tror det fikk KONSEKVENSER i høyere grad enn i dag.

Nå gjemmer ungdommen seg bak en pc skjerm og lever mye av hverdagen der. De prater mer med vennene sine der ofte, enn det de gjør i virkeligheten.

Jeg har brukt mye tid på å lese igjennom masse sider jeg av egen interesse ikke ellers ville ha gjort. Men jeg har tenåringsbarn og ser på det som mitt ansvar å vite hva som skjer.

Jeg blir skremt inn til beinmargen av all mobbingen og trakkaseringen som foregår. Jeg blir skremt av hvor lite filter de unge har når det gjelder hva som blir lagt ut og hvor langt de er villige til å gå i visse sammenhenger. Hvor mye de er villige til å utlevere av personlig informasjon. Jeg blir redd når jeg ser hvor viktig det syntes å være å ha de rette tingene,klær osc. Og jeg blir redd over hvor opptatt de er av å bli kjendiser, ha flest mulig "venner" og å "være bedre enn".

Det er massevis av missunnelse som igjen fører til mobbing,trusler og "hate" som de selv skriver.

Vet du hva jeg leser mellom linjene på alle de hundrevis av nettsidene jeg har lest?

Av alle de tusenvis av "kommentarer" fra unge jeg leser om på disse sidene,på blogger og på facebook ?

DE TRENGER Å BLI SETT !!!! DE ER ENSOMME !!

De trenger å ha grensesetting og regler! De trenger å bli beskyttet og passet på! De trenger å lære seg konsekvenser og de trenger noe som SER dem. Ikke gjennom nettskjermen, men HJEMME.

Er det noe som høres så sørgelig ut som " ET ENSOMT BARN"??

---------------------------

Dette er jo igrunn gammelt nytt, men alikevel så reellt.

Jeg har iallefall forstått at jeg har mye å lære som mamma.

Jeg har lært at før fikk man gjerne rapport fra skolen eller andre foreldre om mobbing, i dag går det oss kanskje helt hus forbi på en nettside. Skadevirkningen på våre barn av denne typen mobbing, er så til de grader like vond og alvorlig. Jeg har selv fått kjenne følelsen av dårlig "nett etikk" om man kan kalle det det. Et fint ord for hvor tøff visse blir bak en skjerm og hvor vondt det som mottaker kan være følelsesmessig.. Alt kan bli så missforstått med kun skrevne ord. Ord som mangler mimikk og tonefall blir ofte harde ord.

Tenk på det.

Det gjør meg utrolig vondt å tenke på alle de barna som opplever nettmobbing hver dag.

Jeg legger ut dette jeg. Ikke fordi jeg tror jeg må belære andre foreldre til å måtte følge med,men for at jeg brenner for det og satser på at andre voksne respekterer meg for det. Håper at vi kan tenke oss om,å gå forran som gode eksempler for våre barn. Det er bare å lese i ET kommetarfelt på en artikkel om "hvasomhelst" på vg nett, hva voksne klarer å lire utav seg der. Uansett hva temaet er der, så sklir det alltid ut i det usaklige og ender opp som hets frem og tilbake blandt noen..... Så kan man tenke at det er voksne...hva da med barna.

Jeg har også etter utallige mail og henvendelser, lært at de "ansvarlige" for disse forumene (bloggsider og fb) ikke i stor grad fanger opp om urett blir gjort.

Så det blir opptil oss voksne og kanskje måtte "bry oss litt for mye".

Mvh Renathe.

"BELIEBERS"

 

Justin Bieber er et fenomen.

Om man liker musikken eller ikke, spiller ingen rolle.

Gutten ER et fenomen.

At gutten har talent og KAN synge,er det ikke tvil om.

Det fikk vi bekreftet gjennom Skavlands intervju på NRK.

Om man LIKER stemmen eller ikke, er jo en smakssak.

 



 

Det har stått mye om han den siste måneden på nettaviser osv,

og jeg må si jeg blir kraftig provosert av å lese i disse kommentarfeltene under innslagene.

På vg nett feks, har jeg sett menn i 30-40 års alderen komme med kommentarer som :

"Han homoen der"

"Han ser ut som en jente" osv...

pluss diverse voldelige ting de ønsker å gjøre med han.

Ting som overhodet ikke har noe med musikken å gjøre!

 

Av den enkle grunn at jeg har en tenåringsdatter selv,

har jeg valgt å følge med på disse sakene som tas opp i media.

Og jeg må si jeg blir skremt....

 

 

Innslag om Breivik i VG er det ingen kommentarfelt på,

men å skrive de styggeste,ondeste ting om en gutt som

synger om kjærlighet og drømmer,

DET finnes det liksom ingen "filter" på ?

 

Er det rart de unge får komplekser når voksne ytrer seg sånn???

 

 

Så hva om han hadde vært homofil ?

Hadde musikken blitt bedre/dårligere av det ?

Hadde han blitt MINDRE populær? -neppe

Sminke? -Det har vel de fleste på seg når de er på tv!!

 

Denne karen her var det ikke så mange som helt visste legningen til,

og strengt tatt så var det vel i hovedsak media som hadde interessen av å finne ut det.

Han var stor og kommer alltid til å være det.



Sminke hadde han vel også til tider,og var han

mindre populær av den grunn ?

NOPE.

 

Popstjærnefenomenet har vel alltid eksistert

 og "BELIEBERS" er vel ikke noe værre en andre fans

som i sin tid kastet både truser og bh opp på scenen når bl.a disse var i action



For ikke å snakke om han her



 Selv kaster jeg ikke noe opp på scenen,hverken klesplagg eller annet.

Men at jeg nok står med hjerter i øynene når jeg er på konsert med Bruce,må jeg nok innrømme :)



Er det noe mer "normalt" med mannfolk som hyler og skriker på fotballkamp??

Som tatoverer seg med favorittlagsets logo,og som sloss som gale etter en kamp?

 

Nei

 

La ungjentene hyle og skrike.

La dem drømme om kjærlighet.

La dem drømme om å møte "ham".

La dem drømme om at han skal synge bare for akkurat dem!

 

DRØMMER SKADER INGEN!!

 

Selv har jeg en søster på 14 og en datter på 13 som har fått billetter til konserten hans :)



Og jeg håper de

ALDRI slutter å DRØMME!

 

 

Bare drøm dere jenter og gutter,uansett hva det er om :)

Friheten ved å drømme,er at man ikke har noen grenser,

hverken det være seg avstand eller annet :)

 

DRØM <3

 

 

 

 

 

Siste dag av rettsaken 22/7-2011 / Dikt.

 

 

Siste dagen forhåpentligvis,

for hver dag i retten har virkelig hatt sin pris.

 

Om det har vist seg som svette og tårer,

eller med ord som sverter og sårer.

 

Vi har husket og vi har glemt.

Av det har jeg selv blitt skremt.

 

For det er så lett å la seg verne,

fra det som virkelig er sakens kjærne.

 

Nemlig barn og ungdom som aldri ble,

fordi "han" tok ifra dem det.

 

All ubrukt tid og mark,

alle fargestifter og blanke ark.



Veien som lå der uberørt og lang,

ble til rosetog og allsang.

 

Til minne om alle de,

som ikke fikk sakt alt de ville si.

 

Så ser vi han sitte der så uberørlig og kald,

han som var grunnen til så manges fall.

 

"Hun var vår jultrepynter", sa en sørgende mor i dag.

Det sier sitt,det lille utdrag.

 

For hvordan skal vi andre forstå?

Alt det de har måttet utstå?

 

Pårørende,overlevende og andre...

Jeg skulle ønske at jeg for dem kunne forandre.

 

Det faktum at deres kjære ikke kommer hjem.

Det fortjente vel ikke noen av dem.



 

"Han" fikk siste ordet i retten i dag.....

Men la vinden viske ut han med iskalde drag.

 

Som et vagt minne om en ondskap som aldri vant.

For i ondskapen vi den største kjærligheten fant.

 

Det å ta vare på hvert minutt med våre kjære,

har vist seg som den viktigste lære.



 

 

 

 

 

 

 

Og!

 

Ikke glem.

 

Aldri.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Da skuddene falt..

Jeg velger å tro....

 

-At det siste du følte ikke var redsel,

men trygghet og ro.

 

-At det siste stedet du ble liggende ikke var skremmende og vått,

men tørt og beskyttende.

 

-At tankene du hadde ikke var fulle av hat og anger,

men fulle av gode minner,kjærlighet og takknemlighet.

 

-At det siste du hørte ikke var skudd og skremmende lyder,

men at det var den vakreste musikk og

 lydene av stemmene til de du elsket og hadde kjær.

 

-At det siste du så ikke var mørket og sårede venner,

men en lysende stjernehimmel og smilet fra alle du betydde så mye for.

 

-Jeg velger å tro at han ikke tok fra deg dine meninger

,men at livet ditt bare ble enda mer betydningsfullt.

 

-At regnet den dagen vasket bort alt det sorte mørke,

og gjorde at nyanser av de fineste farger du var, gjorde deg til den vakreste stjernen på himmelen.

 

-----Til minne om ofrene på utøya 22/7/2011-------

05.apr.2011








 















 

 

Noen bilder jeg har tatt:))




















Minnes deg med kjærlighet,pappan min.

verdens beste pappa skulle ha blitt 55 år i dag...

Han ble bare 41.

Kreftsykdommen skildte oss fysisk fra hverandre,men i hjertet mitt lever du for alltid <3

minnes deg i kjærlighet kjære pappan min.



 

"Kjære pappan min...."

"Pappan min...

kjærlig og øm..

"verdens beste pappa"!!

Du sviktet meg aldri...


Frisk,blid,positiv

og full av kjærlighet:-)

Alltid med

en god kommentar på lur:-)


Du stilte opp

ALLTID!!...

Fotballen tok mye tid,

jeg var ivrig!

Og du var alltid med!

Uansett vær,

uansett hvor

uansett når...


Barna var alt for deg,

vi var hele din verden.

Du var så tilstede

hele veien:-)


Jeg har alltid vært en

"pappajente":-)

Vi var så like

du og jeg:-)


Sporten,musikken

ja,det aller meste

hadde vi felles:-)

Du og jeg pappan min...


Så kom den dagen

da "himmelen" falt ned

det føltes iallefall sånn..

Du hadde fått kreft...


For første gang så jeg

at du var redd..

Mest av alt for at vi

barna...MÅTTE få vite...


Jeg så det i øynene dine..

Det er det vondeste

jeg har opplevd...

noengang...


Du var så positiv hele tiden!

Støttet oss

selv om jeg vet

du hadde det vondt selv...


Jeg ville være sammen med deg

hele tiden!!

Jeg lå hos deg på sykehuset

flere dager..


Vi så på fotball

og vi skulle sende inn en "tippelapp"..

Men du klarte ikke lese

hvilke kamper som skulle spilles..


Det var første gangen

jeg visste hvilken vei

det kom til å gå...

Du kom til å måtte reise fra oss


Jeg latet som ingenting,

leste det opp for deg og

forklarte hva som skjedde på tv.

Men jeg visste...


Du våknet en dag..

du hadde ikke følelse i den

ene siden..

Du kunne ikke gå lenger!


Like positiv,

men bekymret for oss...

Du hadde troen

på å bli frisk.


Men ukene gikk

og du ble værre...

Fysisk ble du dårlig

men jeg vet du beholdt håpet..


Du beholdt troen!

Legene forstod ikke

hvordan du

i det hele tatt var våken

ikke minst kunne snakke!!


En av de siste gangene

jeg sov hos deg på sykehuset

sa du:

Renathe...hvis dette går galt

må du love at dere tar vare på hverandre..


Inni meg gråt jeg

jeg hadde ventet på det.

Men ung som jeg var,

håpet at du ikke visste..


For jeg hadde fått beskjed

av legene..JEG visste..

Det var ikke lenger noe håp

Du fikk max 3 uker...


KREFT!!!

Flertallsordet av det:

krefter???

Sånn ble det for deg..


Jeg aner ikke

hvor du fikk kreftene

til å holde ut ifra,

til åkunne  väre så tilstede hos oss!


To dager før du forlot oss

fikk jeg vite at jeg

hadde et litet

barn i magen:-)


Du var så stolt!!

Jeg skal bli bestefar

sa du!!

Det er jeg jo for ung til!!


Hehe,det var typisk deg

pappa...og si det:-)

Helt til det siste

bevarte du humoren:-)


Jeg elsker deg pappa..

hvisket jeg til deg

hver dag..

Du er verdens beste pappa!


"Dere er verdens beste barn

og jeg elsker dere"

svarte du tilbake...

helt til nest siste dag...


Da var du borte...

Du var nok trygg

på at vi skulle klare oss..

vi var sterke nok nå...


Du tok noen dype pust,

dine siste..

så sovnet du

stille..."


Jeg elsker deg til evig tid,for hvert hjerteslag i meg er du med pappan min..I öynene til barna mine og mine sösken lever du videre.. Jag har tatt et tatovering,pappa! Et hjerte med vinger! Til äre for den kjärligheten du gav meg,så er du med meg hele tiden:-) Til min tid her på jorden er omme og jeg skal se deg igjen:-) Det gleder jeg meg til:-) Jeg elsker deg,pappan min:-)

----------------------------------------------------------------------------------------


Kreft....jeg hater det ordet!!!!

Men jeg har lært meg en ting....

Man må aldri slutte å tro!!

MAN MÅ TRO AT MAN HAR MAKTEN TIL Å SEIRE!!!!

HVIS MAN TROR SÅ KAN ALT SKJE!!


Kreft kan bety: Sorg,tap og smerte,MEN også: kjärlighet,latter og familieverdier!!!

For om kreften er "stygg" så gir den TID....og det er jeg uendelig glad for..at vi fikk mer tid...


R.I.P Pappan min.

Elsker deg for evig og alltid.

Og vi tar vare på hverandre;o)











Velkommen hit til sommeren:) med bilder:)

Er fortsatt sjuk og er drittlei!!
Har pust som en 70 år gammel KOLS pasient..
Nå skal jeg ikke klage for mye over været ute,for det har jo ikke vært det aller verste den siste tiden.
Men jeg er bare så møkk lei snø!!!
Skitten og stygg snø:((

Nei,JEG vil ha sol og sommer...NÅÅÅÅ!!!

Det skjer ikke en dritt i denne byen på høsten og vinteren...
Da er Langesund tilnærmet en spøkelsesby.
Men om sommeren,DA kommer solkåte mennesker frem fra dvalen og Langesund yrer av liv:)

På våren og sommeren er Langesund det vakreste sted på jord for meg.
Strender,trange gater og masse konserter!
Tror vi i denne byen har den mest unike konsertarenaen i landet.Den er iallefall den mest sjarmerende!

Nå etter at den ble utvidet tar vel hagen maks 2300 mennesker. Så man står TETT når det er de mest populære konsertene:) Intimt og spesiellt er det alltid.
Wrightegaarden kan skryte av mange store artister på plakaten.

Bob Dylan har vært her,A-ha,Elton john,Willie Nelson,John Fogerty,Deep purple pluss et hundretalls andre artister fra inn og utland også:)

De største konsertene holdes på vår lokale fotballbane i krogshavn.



 Gleder meg noe helt sykt til konsertene starter igjen.Det er årets høydepunkt for meg:)

Har opplevd noen av de beste øyeblikkene på denne konsertarenaen her feks dette da jeg fikk møte min favorittartist Lars Winnerbäck i fjord :

Det ryktes at han kommer tilbake igjen i år og da blir det ÅRETS opplevelse for meg.)

Har sett han flere steder før,men ingenting er som å se han på Wrightegaarden:))



Se på dette blidet av vår flotte natur :



Det er bare å legge ferien til Langesund i år folkens,her er det beste av hva du kan ønske deg:))

 Trenger du et sted å bo,har vi feks dette badehotellet :





På dette hotellet,i dette badeanlegget er også der jeg har aqua timer for kundene våre på treningssenteret og for badegjester som vil henge seg på:))

Yesssss,nå fikk jeg litt ny energi av all drømmingen om sommer og sol:)))

Da er det bare å vente på de første tegnene:))

Drypp drypp....

Snart helg:)))

-Renathe



NM open vinnere:)

 

Skrev før helgen om at jeg skulle spille fotballcup.

vi vant!!!

Overlegent egentlig (i all beskjedenhet;)

 

Oppdatering og fotballcup i helgen!!!

 

Her i gården går det meste bra :))

Dagene er fryktelig hektiske pga jobb og masse trening,men sånn er det vel for de fleste:)

Ungene trener,vi trener og da blir det til sammen hver dag med unntak av helgene.

Kveldene går fort kan man si.....

Blir lite tid til blogging må jeg innrømme...

 

Gleder meg fryktelig til helgen da en av årets to fotballcuper står for døren:)

Vi spiller bedrift nå,vi jentene som spilte på Langesunds A lag for noen år siden:)

Cupen i helgen spilles i den flotte skjærgårdshallen her i Langesund og så er vi med i NM hvert år.

I fjord ble vi nr 2 i NM,forfjord nr 3 og året før nr 2.......Så det er seieren som mangler:))

 

Vi spilte i andre div når vi spilte seriøst,og det er neimen ikke lett å skulle "bare spille for moroskyld".

vi tar det nok litt for seriøst alle sammen ;)

Konkurranseinstinktet slår automatisk inn:)



Fryktelig gøy er det jo da:))

Sosialt og godt for sjelen:))



På kvelden følger jo selvfølgelig alltid en fest og den vinner vi ALLTID !!

Det er jeg som står for vertskapet denne gang (og har vel gjort det de fleste ganger egentlig)

så det gleder jeg meg masse til:)

På tide å legge vekk dataen og finne frem vaskebøtta tenker jeg:))

Sånn at alt er klart for at DENNE gjengen kommer i morgen :))



Ønsker alle en strålende fin helg.

Bestem deg i dag for at den skal bli bra <3

 

- Renathe

 

 

Stoler man på,tar man risken å bli lurt ?

Vakker som en uskyldshvit prinsesse fra et eventyr.
Meterlangt hår skinnende som solen fra en klar isblå himmel.
Yndig men sterk.
Omtenksom og selvsikker.
Tenner lyset for deg på mörke dager.
Holder hendene rundt så det ikke skal slukke.
Gir deg varme og uendelig kjärlighet.
Ärlig og oppriktig,liten men stor
i sin evne til å beskytte,å til å gjöre det rette.

Hun er i besittelse av alt dette.MEN

I sin egen verden: "sannheten"
er hun alt annet en omkranset av skinnende lys,
varme,kjärlighet og oppriktighet.
Hun sjuler sannheten for seg selv og alle andre.

"Prinsessen" er et skalkesjul...

Sannheten er at hun har ravnsvart hår og mörke öyne.
Ingen prinsesse i et eventyr,snarere et uhyre..
Kommer du inn i hennes verden
blir du omfavnet av svarte slör
av lögner og bedrag.
Håret hennes er meterlangt
men ikke sterkt nok til å "bære" noen.
Tar du sjansen,vil du falle langt, langt...ned i avgrunnen.
Hun vil pröve å lokke deg inn,inn i hennes mörke verden.
Holde deg fast med nebb og svarte klör.
Har hun först fått grepet,slipper hun deg aldri igjen
og du vil som henne...
Aldri bli lykkelig igjen...
Som en levende död i en verden der sannheten sjules
i et skremmende mörke som ingen forstår.
Men hun vet...
Hun er "prinsessen" av lögn og bedrag...

Sannhetene hun holder for seg selv,
gjör hennes svarte hat til et
evigvarende selvutslettende mareritt
hun aldri kommer ut av.

Ikke för hun selv innser at lögner og bedrag
kun sletter ut en eneste person...
Henne selv...

"Min Fotballdatter" i avisen:)

Helgen var igrunn kjempe kjempefin <3

Lever litt på den enda og håper at neste helg blir like fin:)

Den er jo like rundt hjørnet!!

Var på fotballcup med den eldste i helgen og det var kjempegøy som alltid.

De har blitt så flinke!!

Trener 3 dager i uken og fremgangen er stor.

Malin er en skikkelig fotballjente,det har hun alltid vært:)

Kjenner meg så utrolig godt igjen i henne:)

 

Selv om det er min egen datter jeg snakker om,så må jeg bare si at hun virkelig har talent.

Håper hun får glede av fotballen i mange mange år:)



Blir jo stolt da (som om jeg ikke var det fra før;) når dokka kommer i avisen fordi hun avgjorde finalen

med scoring på hodet;)

 

Ha en fin dag alle:)

 

-Renathe:)

Utfordret av "Kristines hjerte" :)

 

Har fått en liten utfordring,så den får jeg ta på strak arm;)

 

1.Ta opp nærmeste bok,slå opp på side 18 og let frem til linje 4-Hva står der?

- "Trodde Weber ble pensjonert denne måneden, jeg"  (jo nesbø,Sorgenfri)

2.Hva var det siste du så på tv?

-Dr.Phil

3.Bortsett fra datamaskinen,hva hører du på nå?

-tv

4.Når var du sist ute og hva gjorde du da?

-I går,og jeg hentet barna på skolen

5.Hva har du på deg nå?

-grå joggebukse og brun hettegenser

6.Hva var den siste filmen du så på?

-"Grown ups"  ny film og ganske morsom;)

7.Skulle du kunne overveie å flytte til utlandet?

-Har en drøm om å flytte til Spania en gang.Iallefall for perioder av året. Dessuten har jeg alltid hatt lyst til å bo i mitt "hjemland" Sverige.

 

Sender utfordringen videre til 7 litt senere,da jeg ikke får inn i mitt lille hode hvordan jeg finner bloggadresser......

Smart asssss....;P

God jul <3

 

Tenk på hvor mange som føler seg utenfor i julen....

fordi de ikke føler det de "burde" føle.

Tenk på de som ikke har noe.

Tenk på de som ikke får noe.

Julen kan være den mest ensomme tiden på året for noen.

Gi noen du ikke kjenner et smil i all kaoset i gatene i dag ♥

Kanskje det blir den mest betydningsfulle gaven du gir i år??


♥ God jul alle ♥

 

 -Renathe og Aleksander <3

16.des.2010

 

Jeg har vært der nede i mørket....

Du jaget meg med all fart du hadde,

men bare gi opp!

Du kommer aldri å nå meg igjen!

 

Vi hadde meninger vi ikke kunne bli enige om

uansett hvor mye vi nærmet oss

hverandre....

hvordan skulle  vi klare å bli ett i hva vi tenkte??

 

Du tok dine valg,

jeg ble hjemme med mine.

Jeg hadde aldri noen mulighet til å nå deg igjen,

du tok dine valg med skritt som aldrig gikk å nå i kapp.

 

Jeg elsket deg og du elsket meg....

Det var nok jeg som gav deg all skyld...

Det var aldri min mening....

Våre hender sa til hverandre:

"Gi meg en ny sjans..."

 

Men

 

Jeg holdt hardt fast...

selv om ingenting ble sakt.

 

Jeg visste hva vi hadde ...

jeg visste hva du valgte bort.

 

Det er derfor du er du nå,

og at ikke vi er oss...

 

 

 

 

 

 

Kjære barna mine...Fra mamma.

Barna skal til pappan sin i fem dager....Savnet kommer allerede snikende.

Så nå sitter jeg her da å tenker.

Tankene og ordene deler jeg med dere her.

 

 

  En gang var du  et lite frø i min mage....

 

 

 Du vokste deg etterhvert så sterk og stor.

Gang på gang sparket du og "sa"

"her er jeg mor!!"          

 

 

Jeg elsket deg fra første øyeblikk.

Dine små hender og dine strålende øyne

gjorde meg så varm og myk.

Jeg beundret deg stille med forsiktige stryk.

 

Dine første vaklende skritt

bestemte og modige.

Tenk på alle de skritt du ville komme til å måtte ta!

Men det visste du jo ikke da....

 

Men årene flyr avsted nå,

og du fortsetter din vandring.

Selv om du er stor ,

så forblir jeg nok alltid

din største beskytter som mor.

 

Alle skrittene kan jeg ikke ta for deg

Alle fossefallene du møter på din vei,

alle stormene, alle veiskillene 

 

De vil du måtte møte på egen hånd.

 

Men jeg vil alikevel alltid være der!

Jeg kan lede deg vei,

men hvilke stier du ender opp på

må du selv erfare og stå fast ved.

 

Jeg kan love deg en ting hjertet mitt.

At når du står der midt på stien,

eller midt i en storm,

og når alle himmelens sluser

har vasket bort veien du hadde tråkket opp.

 

 

Da vil jeg stå der med min fakkel og lyse opp

den enste veien jeg kan si deg med sikkerhet

alltid vil finnes....

 

Veien til mitt hjerte og min omsorg og trøst.

 

For du vil alltid være det viktigste for meg.

 

Så når du blir stor og finner ditt eget rede,

så husk på at vår vei alltid vil lyse opp

og vise deg veien hjem.

 

For størst av allt er du og jeg

og vår kjærlighet.

 

For en mor er en mor 

 uansett om du er liten eller stor.



 

                                                                        

 

 

 

 

 

 

 

 

"Om jeg hadde vinger" Dikt

 



Noenganger skulle jeg ønske jeg kunne fly.....

Når følelseskaoset er fullstendig, hadde det vært godt å kunne lette.

Godt å kunne føle seg "fri" igjen.

Når livet er et evig virvar og allting syntes uforklarlig,

ville jeg brukt vingene til å finne svar.

 

Men når alt er godt og livet smiler,

da ville jeg landet der en stund.

Bare kjenne,føle og ta innover meg alt dette.

Jeg ville blitt der og laget et lite rede.

 

Men man kan ikke lande for lenge,

alt til sin tid.

Ikke ville jeg nok gjort det heller,

for også det vonde gjør meg godt.

Det gjør meg sterkere og friere

og det gjør at gleden over det gode

føles enda mere godt <3

 

Noenganger skulle jeg ønske jeg kunne fly....

Jeg ville ha flydd opp til de jeg har mistet.

Jeg ville ha sakt igjen og igjen,

hvor høyt de er savnet.

Jeg ville landet i fanget til pappa,

og bare vært hans lille jente igjen for en stund.

 

I drømmene har jeg vinger.

Da kan jeg gjøre alt dette.

For en liten stund.

Til virkeligheten innhenter meg igjen.

 

 

"Kjære barn"

 
En kjærlighet
større og sterkere
en noen annen.

Det første smilet,
første steg,
første ord.
Det er minner
som aldri blekner..



"Mamma"!
"Pappa"!
Aldri har vel et ord
vært så vakkert
som når det kommer
fra sine egne små:-)

Små hender
og føtter.
Glitrende øyne
og smil:-)
Finnes det noen
tvil?

Om at hvert år,
hver alder
har sin sjarm?
Alt like verdifullt!

Hvert spørsmål,
hver utvikling
setter sine spor,
hos far og mor.

Kjære barn,
mitt hjerte,
mitt liv,
mitt alt..

Av hele mitt hjerte
elsker jeg deg <3

Mine konsertopplevelser:))

Sitter her å hører på litt musikk på youtube og prøver å huske alle de konsertene jeg har vært på gjennom årenes løp. Det blir nesten umulig å huske alle (av forskjellig grunner;) men jeg tenkte å lage en liste over noen av de jeg husker:)

Jeg må helt sikkert oppdatere etterhver,for det har blitt mange:)

Men her er noen iallefall :

----------------------------------------------------------------------------------------------------------

-Michael Jackson



- Hanne Boel



-Melissa Horn

-Gyldne tider turne(div artister fra 80 tallet)

-Dum Dum boys



- Ole Paus

-Jonas Fjeld

-cc cowboys

-Beth Hart



-Unni Willhelmsen

-Young neils

-DDE

-Carola

-Sissel Kyrkjebø



- Øystein Sunde

-Bjørn Rosenstrøm

-Midnight Choir

-De lillos

-Big bang



-Keizers orcestra

- Håkan hellstrøm

-Madrugada

-Tribute to queen,åge steen nilsen

-Gåte

-Ravi

-Peter Jøback

-Eva Dahlgren

-Katie Melua


-Morten Abel

-Kris Kristoffersson

-Madcon

-Ice cube

-Samanta fox(festival vel å merke:/ )

-Askild Holm

-postgirobygget




-Kurt Nilsen

 

-Willie Nelson



-Bob Dylan



- Deep Purple



- Bruce Springsteen



- The Killers



LARS "MINHELT" WINNERBÄCK









Hadde du levert ditt barn til en overgriper????

Ble fryktelig engasjert i et innlegg jeg leste på en blogg akkurat.....

Temaet var om det å la sitt eget barn være sammen med en ovegriper!!

Hennes overgriper var hennes egen far....

Hun valgte å la barnet sitt være på besøk alene hos sine besteforeldre.men sliter med avgjørelsen.

Har sympati med denne personen som tydelig sliter veldig med valget

 

MEN :

 

For MEG er det ikke noe dilemma.....

Jeg har selv opplevd et overgrep og ville aldri i min villeste fantasi kunne la barnet mitt være sammen med den personen på noensom helst måte!!!!!

Aldri i verden,never ever,nei nei og atter nei!!!!

 

 

Hva mener du????

Hadde du levert ditt eget barn til en overgriper????

 

 

BILDER AV HAGEN ETTER STORMEN

















noen nye bilder:)

Fisking er sjelefred


Vann + såpe = GØY !!




Hytta til Aleks sin famile på kjønnøya




Forfriskende septemberbad <3


HØSTEN ER VIRKELIG HER !! :)


FIKK SJØ ØRRET PÅ BRYGGA:9 DEN VAR SÅÅÅ GOD:))




ALEKSANDER OG TED-ERIK UTE Å BRENNER LITT :)


KJÆRESTEN MIN <3


FIKK NYDELIGE BLOMSTER AV MIN KJÆRE <3


NYDELIG UTSIKT FRA LEILIGHETEN <3




GØY Å LEKE MED KAKE ;)




"Hårmodell":))









30.sep.2010













































































Kreft i familien.Et dikt til en sterk lita dokke <3

 

Hun var ikke store jenta da kreften rammet henne første gang. Svulst på hjernen....
Vi tenker på deg hver dag og gleder oss til å se smilet ditt igjen:)
Stå på lille dokka vår,du er sterkest i verden <3
Har skrevet et dikt til henne:)



 
 En engel <3
-Du er en liten engel
så lys og fager.
Omkranset av skytsengler
på vanskelige dager.

-De er der når solen skinner
og når regnet faller.
Når dagene er lyse
og når tordenet raller.

-De gir deg styrken du trenger
når du trenger mer.
For at du er sterk og tapper,
er noe vi alle ser.

-Englene du har fått
passer på deg lille venn.
Måtte de hjelpe oss å forstå
smått om senn.

-Du har mye å läre oss
lille hjerte.
Om styrke og mot,
om glede og smerte.

-Husk at de er rundt deg
og holder deg trygt
Når du kjemper din kamp
mot det som er stygt.

-For du er vakker
vår lille venn...
Og det vil vi fortsette å se
igjen og igjen.

Du har usynlige små vinger
som gir deg styrke og passer på.
Og englene rundt deg
blir for alltid der, akkurat som nå.


Vi ber om at alt den vonde forsvinner
og at godheten vinner....

<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3














Oss <3





















Bilder av oss <3































oss <3































Les mer i arkivet » Juli 2014 » Juni 2014 » August 2012
hits